"If you can drive in the Philippines, you can drive anywhere in the world"

Jaywalking Å stoppe for fotgjengere blir generelt sett på som unødvendig bortkasting av tid.

Etter vi kom til Tacloban lørdag har vi brukt mesteparten av tiden på å gjøre oss kjent med byen og Streetlight. Det første vi la merke til er at Tacloban ligger godt utenfor den vanlige tourist-trailen i Filippinene, og at bleikfiser som undertegnede på bildet tydeligvis er et eksotisk innslag i bybildet. Dette resulterer ofte i fnising fra butikkansatte, samt enkelte tilrop på gaten. Responsen har så langt vært utelukkende positiv, men vi kan noen ganger likevel ane en mild skepsis til utlendinger. Etter å ha røpet min unge alder fikk jeg blant annet vite at "men da er du da for ung til å bli gift!", så jeg forklarte at vårt oppdrag var noe annet, hvert fall denne gang. (Det hender vi observerer enkelte europeiske rosiner som har funnet lykken med den langt yngre, lokale druesorten (Om lykken er gjensidig er ennå uvisst, og noe vi skal komme tilbake til)).

Lunsj på Raphaels Farm Fra venstre: Pinata (president i Streetlight Canada), Eddie (Taclobaner som etablerte Streetlight med Erlend og Neva), Jen (frivillig fra Kanada) og Trond (svett arkitektstudent).

Søndag dro vi, som seg hør og bør, på utflukt til landet. Dagens sjåfør var vår nye venn og beskytter Eddie (aka. Let Let), en lokal kjernekar som vokste opp i Tacloban i de glade åttierne - som i Tacloban var det stikk motsatte. For å gjøre en grusom historie svært kort er vi relativt glade for at vi er her i dag, og ikke for 20-30 år siden. Eddie kan fortelle at mye har forandret seg siden den gang, og at Tacloban i dag er en av de roligste byene i Filippinene. Vi fikk høre et par urovekkende fortellinger fra oppveksten, og han forteller at flesteparten av barndomsvennene i dag sitter bak lås og slå. Eddie var derimot en av de som startet Streetlight sammen med søsteren Neva og Erlend (som i dag er gifte).
Turen gikk til Raphaels Farm, en times kjøretur utenfor Tacloban, et stort parkanlegg med restaurant og diverse attraksjoner. Dagens team bestod av meg, Ivar og Eddie, samt to frivillige fra Streetlight Canada, Jen og Peneeta. Vi spiste en fortreffelig lunsj, etterfulgt av flanering i hageanlegget og en mer eller mindre romantisk rotur i parkens lille innsjø.

Jeepney En av de vanligste transportformene og landets nasjonalsymbol. En kjøretur koster 1 NOK, og du kan sitte inne, ligge på taket eller stå bak. Det legges dessuten stor prestisje i å pynte jeepneyene mest mulig, og en turen blir derfor en fryd for øyet.

Idyllen ble imidlertid brutt da vi skulle vende hjemover, og Streetlights trofaste bil hadde fått heteslag under oppholdet. En kanne ekstra bensin gjorde liten forskjell, så vi forsøkte å trille vogna igang. Dette resulterte imidlertid bare i svetterekord fra undertegnede, og storstilt underholdning for forbikjørende filippinere. Blant disse kan nevnes en moped befolket av en familie på seks. Etter mye om og men ble vogna trillet tilbake til farmen, og vi stilte oss langs veien for å få skyss hjem. Svette men fornøyde klatret vi til slutt ombord på en Jeepney, den lokale busstypen, og fikk en forfriskende og fargerik tur hjemover.

-Trond-