"If you can drive in the Philippines, you can drive anywhere in the world"

Jaywalking Å stoppe for fotgjengere blir generelt sett på som unødvendig bortkasting av tid.

Etter vi kom til Tacloban lørdag har vi brukt mesteparten av tiden på å gjøre oss kjent med byen og Streetlight. Det første vi la merke til er at Tacloban ligger godt utenfor den vanlige tourist-trailen i Filippinene, og at bleikfiser som undertegnede på bildet tydeligvis er et eksotisk innslag i bybildet. Dette resulterer ofte i fnising fra butikkansatte, samt enkelte tilrop på gaten. Responsen har så langt vært utelukkende positiv, men vi kan noen ganger likevel ane en mild skepsis til utlendinger. Etter å ha røpet min unge alder fikk jeg blant annet vite at "men da er du da for ung til å bli gift!", så jeg forklarte at vårt oppdrag var noe annet, hvert fall denne gang. (Det hender vi observerer enkelte europeiske rosiner som har funnet lykken med den langt yngre, lokale druesorten (Om lykken er gjensidig er ennå uvisst, og noe vi skal komme tilbake til)).

Lunsj på Raphaels Farm Fra venstre: Pinata (president i Streetlight Canada), Eddie (Taclobaner som etablerte Streetlight med Erlend og Neva), Jen (frivillig fra Kanada) og Trond (svett arkitektstudent).

Søndag dro vi, som seg hør og bør, på utflukt til landet. Dagens sjåfør var vår nye venn og beskytter Eddie (aka. Let Let), en lokal kjernekar som vokste opp i Tacloban i de glade åttierne - som i Tacloban var det stikk motsatte. For å gjøre en grusom historie svært kort er vi relativt glade for at vi er her i dag, og ikke for 20-30 år siden. Eddie kan fortelle at mye har forandret seg siden den gang, og at Tacloban i dag er en av de roligste byene i Filippinene. Vi fikk høre et par urovekkende fortellinger fra oppveksten, og han forteller at flesteparten av barndomsvennene i dag sitter bak lås og slå. Eddie var derimot en av de som startet Streetlight sammen med søsteren Neva og Erlend (som i dag er gifte).
Turen gikk til Raphaels Farm, en times kjøretur utenfor Tacloban, et stort parkanlegg med restaurant og diverse attraksjoner. Dagens team bestod av meg, Ivar og Eddie, samt to frivillige fra Streetlight Canada, Jen og Peneeta. Vi spiste en fortreffelig lunsj, etterfulgt av flanering i hageanlegget og en mer eller mindre romantisk rotur i parkens lille innsjø.

Jeepney En av de vanligste transportformene og landets nasjonalsymbol. En kjøretur koster 1 NOK, og du kan sitte inne, ligge på taket eller stå bak. Det legges dessuten stor prestisje i å pynte jeepneyene mest mulig, og en turen blir derfor en fryd for øyet.

Idyllen ble imidlertid brutt da vi skulle vende hjemover, og Streetlights trofaste bil hadde fått heteslag under oppholdet. En kanne ekstra bensin gjorde liten forskjell, så vi forsøkte å trille vogna igang. Dette resulterte imidlertid bare i svetterekord fra undertegnede, og storstilt underholdning for forbikjørende filippinere. Blant disse kan nevnes en moped befolket av en familie på seks. Etter mye om og men ble vogna trillet tilbake til farmen, og vi stilte oss langs veien for å få skyss hjem. Svette men fornøyde klatret vi til slutt ombord på en Jeepney, den lokale busstypen, og fikk en forfriskende og fargerik tur hjemover.

-Trond-

Førsteinntrykk

Manila Typisk fremkomstmiddel i Filippinene er "Tricycle", en motorsykkel med stor sidevogn. Øverst i bildet ser dere LTR som er en type bybane.

Intermuros Trond og Ivar på den gamle festningsmuren. (Dette vil se ut som det kan være hvor som helst i verden sier Paul, vår nye venn som tar bildet. Jeg tror også dette er det eneste stedet i Manila man kan få det til.)

Jeg og Trond har nå kommet til Filippinene! Alex er fremdeles i Japan og jobber for Sou fujiimoto. Jeg, og Trond er nå i Tacloban etter et par dager i Manila.

Manila var en VELDIG varm by, med masse mennesker, trafikk, eksos og kaos. Akkurat som asiatiske storbyer flest. Vi gikk bare rundt og så - alt i byen er ganske annerledes enn det vi er vant med. Det var mange inntrykk på kort tid så jeg vet ikke hva jeg skal fortelle om... Det er store forskjeller mellom rik og fattig - mellom de som går rundt og selger håndklær på gaten til de som bruker hvitningskrem og kjører rundt i store biler med sota ruter. Det at USA har hatt en stor innflytelse her er også helt tydelig. Hovedspråket til Filippinerene er engelsk (eller amerikansk er vel mer riktig i forhold til aksenten) siden det er så utrolig store dialektforskjeller mellom øyene. Overalt er det også amerikanske merker og kjeder. Det virker som veldig mange ser opp til den amerikanske kulturn og levemåten. Det er også massevis av fastfoodkjeder, som er veldig McDonalds aktige. Trafikken i Manila er ganske heftig. Det eksisterer så godt som ingen fortau, man må gå i kjørebanen eller mellom masser av parkerte biler for å komme fram som fotgjenger. Det å krysse veien er eller ikke bare bare, lysregulering i kryssene har ingen (etter vår forståelse) logisk sammenheng med det å krysse veien. For å virkelig å forstå trafikken tror jeg man må bo et par år i Manila. Alt i alt var det spennede opplevelse og vi møtte mange hyggelige folk, men det holdt med et par dager.

Old Childrens Park, Tacloban Streetlights tilholdssted og tomta til det nye studiesenteret

Wow nå er vi plutselig i Tacloban. Let Let, som jobber for Streetlight, møtte oss på flyplassen og viste oss rundt i Tacloban. Vi ble tatt godt i mot av de ansatte og barna på Streetlight senteret.Vi fikk endelig sett de nye lokalene deres og Old Children's Park, der det nye studiesenteret ligger. Tomten ligger helt i vannkanten ikke langt i fra de eksistrenede byggene til Streetlight. Den har en fantastisk utsikt mot fjellene og det blåser ofte en lett bris fra sjøen, som er meget behagelig når det er så varmt.

Streetlights studiesenter Til høyre ser dere den nye tomta og til venstre ligger det midlertidige studiesenteret som etterhvert skal få en ny funksjon. Nederst i bildet ser dere noen av det nylig bearbeidede området i parken

Studiesenteret som er i dag har liten kapasitet, og det er stort behov for å utvide slik at flere gatebarn kan få skolegang og mat. Streetlight er alt i gang med å bygge et nytt kjøkken som skal ha så stor kapasitet at det kan fungere til de nye studeisenteret også. Streetlight har også begynt å restaurere den gamle parken som har vært nedlagt i 20 år. De ønsker at parken igjen skal bli en attraktiv del av byen og kan fungere som et bindeledd mellom barna på barnehjemmet og andre barn, hvor det kan foregå koserter og ulik arrangementer.

Backflip Barna blir ville når vi kommer og viser mer en gjerne fram de heftige triksene sine.

Mange av barna i Streetlight har blitt knallflinke i akrobatikk og breakedance etter de fikk tilgang til de nye arealene. Her er forholdene mye bedre enn i de gamle arealene der de måtte leke i gaten. Barna er veldig fornøyd med den nye parken - her kan de danse og spille basketball og fotball.

-Ivar-